James Bond: Daniel Craigs siste hurra er skuffende og merkelig antiklimaktisk

James Bond: Daniel Craigs siste hurra er skuffende og merkelig antiklimaktisk
Mens Craig er en fullendt actionstjerne, regissør Cary Joji Fukunagas mer radikale visjon om James Bond er flyktig, filmen hans en roterende sideshow av gamle karakterer og plottpunkter

Cary Joji Fukunaga har laget et knusende stykke actionkino med Ingen tid til å dø - det er bare synd at det måtte være en Bond -film. For alle forsinkelsene, the rumours, månedene med å bygge opp Daniel CraigSiste avskjed i rollen, Det som er mest skuffende med filmen er hvor merkelig antiklimatisk det hele føles. Det er, minus a third act curtsy that at least allows Craig to leave the franchise with not only a good dollop of dignity, but a reminder to us all that he gave Bond a soul.

He is brilliant in Ingen tid til å dø, på en måte som overskygger alt rundt ham. Hans granittskårne trekk smuldrer på akkurat en slik måte, alltid i det rette øyeblikket - hans Bond inneholder et hav av voldsomme følelser som prøver å nå overflaten.

Og han vil bli husket, også, som en fullendt actionstjerne, helt siden han landet det første brutale slaget i 2006 Casino Royale. Ingen tid til å dø er på sitt beste når Fukunaga får friheten til å matche den energien. Regissøren har tatt all sin erfaring innen prestisjefjernsyn, inkludert arbeidet hans med Ekte detektiv og Galning, og leverte en Bond som er så spennende spent, det svir til noe nær skrekk. Det er scener i Ingen tid til å dø som antyder at dette kan være franchisens egne Dantes Helvete - om 007 er på vei ned i en tåketett europeisk skog eller et bakkanskansk parti i et smuldrende kubansk herskapshus. Det er overraskende grotesk. Og innimellom nesten poetisk.

Men Fukunagas mer radikale visjon om Bond er flyktig. Det er en god film som har blitt tvunget til å rasle rundt i Bond -universet som en løs tannhjul. Perhaps Hollywood’s obsession with connectivity, utløst av suksessen til Marvel Cinematic Universe, has poisoned the Bond franchise for good. The film’s core premise, credited partially to Bond regulars Neal Purvis and Robert Wade, is generic spy nonsense: a biological weapon of mass destruction is threatening the future of mankind, with all roads leading to an enigmatic villain Lyutsifer Safin (Rami Malek, who gives almost nothing to the role beyond his accent and stereotyped disfigurement makeup) driven by a personal vendetta.

But because we’ve been told, again and again, that this is the final chapter in this Bond’s story, Ingen tid til å dø becomes a rotating sideshow of old characters and plot points. Den salige lykkelige slutten som han ble lovet på slutten av Spekter, i armene på Madeleine Swann (Léa Seydoux), varer ikke lenge - selvfølgelig. Christoph Waltz nå sitter fengslet Blofeld pliktoppfyllende. Det samme gjør Jeffrey Wrights CIA -agent Felix Leiter. Penger (Naomi Harris), Spørsmål (Ben Whishaw), og M (Ralph Fiennes) all populate the sidelines. Dette er tråder, karakterer og ideer som har blitt trukket sammen uten mye tanke. De er her fordi det føles som de burde være, å gi Craig sin siste hurra.

Lashana Lynch in ‘No Time to Die

Og til tross Phoebe Waller-Bridge mye omtalte bidrag til filmens manus, Ingen tid til å dø føles neppe som den radikale feministiske omskrivningen vi ble lovet. Til hennes ære, kvinnene (minus Seydoux karakter, som alltid er sur) get to have a little fun. Ana de Armas nybegynner -agenten Paloma føles som en audition for hennes kommende Marilyn Monroe biopisk, og Lashana Lynch, som en rival 00 to Bond, er en sånn utstrålende kraft at det føles meningsløst å lete etter en ny obligasjon når fremtiden for franchisen allerede står der. But these characters are merely accessories to a film that doesn’t know quite what to do or what it is, but only knows that Craig lies at the very heart of it.

Legg igjen et svar

e-postadressen din vil ikke offentliggjøres. Nødvendige felt er merket *